HANS EGIL OG GUNTHER: EN UKE I PERTH

Gjennom 3 bloggposter har våre lesere kunnet følge Hans Egil og Gunther på tur gjennom The Kimberley i Nord-Australia. Vi kom hjem fra denne turen lørdag 7. juli. Men Hans Egil hadde fremdeles en hel uke igjen før han skulle reise hjem til Stavanger, og vi lå absolutt ikke på latsiden denne uken. Hungrige på nye eventyr reiste vi rundt i Perth og omegn på jakt etter nye severdigheter. Her kommer en gjennomgang av hva vi opplevde, dag for dag.

SØNDAG startet vi rolig, siden vi tross alt nettop var kommet hjem fra en heidundrendes ekspedisjon som satte sine spor i våre gamle kropper. Hillarys er et trivelig handle- og restaurantområde 20 minutters kjøring nord for der vi bor, og her ligger også Perth Aquarium. Hans Egil fikk møte Nurse Shark, eller sykepleier-haien...
Vet ikke helt hva denne haien har til felles med sykepleiere, men kanskje jeg finner det ut etterhvert, siden hun jeg er gift med snart er sykepleier. At denne røveren ligner mistenkelig på haien fra Jaws (Haisommer), er en annen historie...
Vi fikk faktisk tilbud om å dykke med disse beista. Vi stod over (krokodiller er èn ting, men ærlig talt, ett sted må grensen gå)...
Men det var ikke bare mannevonde kjøtt-etere her i akvariet. Vi fikk også stifte bekjentskap med dette sjarmtrollet...
MANDAG tok vi den 30 minutter lange kjøreturen ut til Midlands, vinområdet utenfor Perth, der vi smakte vinen på en av vingårdene...
Vinrankene står nakne nå midt på vinteren, men vingårdene er åpne for smaking og kjøp året rundt...
Men hva er vel vin uten sjokolade? Vel, egentlig hører ikke nødvendigvis de to tingene sammen, men her ute i Midlands ligger ikke bare flust med vingårder, her finner vi også The Margratet River Chocolate Factory, og her måtte vi selvsagt innom og se og kjøpe. Sjokoladen de selger her er...ja, veldig veldig god...
TIRSDAG gikk turen til en av de mest fascinerende naturfenomenene som er å oppdrive i denne delen av landet, The Pinnacles, 3 timers kjøring nord for Perth...
For veldig mange år siden ble sjø-skjell fra kysten (The Pinnacle Desert ligger like ved havet) oppløst til sand, og blåste opp til dette området, hvor de dannet store sand-dyner...
På disse sanddynene vokste det vegetasjon, som stabiliserte dynene. Vinterens regnvann seg ned i skjell-sanden, og sementerte de nederste lagene av sanden...
Vegetasjonen førte til at et lag av jord og syrer la seg på den semenerte sanden i de nederste lagene, så den ble enda mer solid. Så, med tidens tann, dannet det seg sprekker i den sementerte sanden...
Etter som årene gikk, døde vegetasjonen ut, og vann og vind ryddet bort all den løse sanden, og mesteparten av den sementerte sanden. Til slutt gjenstod bare de delene av den sementerte sanden som var aller hardest, og de står nå synlige som tusenvis av Pinnacles, noen av dem over 4 meter høye. (Jeg har ikke så god peiling på dette som jeg later som, jeg rappet med meg en brosjyre, for å kunne briefe litt her på bloggen)...
ONSDAG gjorde vi den 45 minutter lange kjøreturen sørover fra Perth til Marapana Wildlife Center, der vi kunne hilse på mange av de mest proto australske dyrene...
Kenguruer er selvsagt pensum, og Hans Egil tenkte på nevøer og nieser hjemme som kommer til å bli grønne av misunnelse når de får se disse bildene...
Et annet erke-australsk dyr er den über-koselige Koala-bjørnen, som nok ikke kommer til å redusere misunnelsen hos Hans Egils små-slektninger hjemme. (Jeg håpet også på å kunne gjøre Jeanette skikkelig misunnelig. Hennes store mål er å holde en Koala-bjørn, og her i Marapana skryter de av at vi får holde kosebamsene. Sist Jeanette og jeg var her, måtte de melde pass fordi de holdbare bjørnene var enten syke eller gravide. Dessverre var det slik i dag også, så jeg får ikke sette dette opp på skrytelista før min kjære kone likevel)...
Kamelen derimot kan vel neppe sies å være noe ur-australsk dyr, de ble importert til landet av afghanske handelsmenn på midten av 1800-tallet som transport-dyr, siden de kan dette med ørken så godt...
Emuen er en annen historie, det var et av disse beistene som rett og slett gikk til angrep på Jeanette og meg i Exmouth i september i fjor. Disse er heldigvis bak et gjerde, og de grapset ubeskjedent i seg maten vi tilbød. Usympatiske fjærkre...
TORSDAG tok vi båten ut til Rottnest Island utenfor Fremantle. Etter en spasertur og lunsj, leide vi sykler og tok en tur rundt hele øya...
Denne øya er en skikkelig "been there, done that, got the t-shirt"-sak for meg, siden det er mitt tredje besøk her på øya. Men det er alltid kjekt å komme hit. Dessuten gjorde vi noe denne gangen som jeg ikke har gjort før, men som absolutt må anbefales for alle som skal hit til Rottnest, nemlig å sykle ut til West Point, det punktet av øya som er lengst borte fra fastlandet. Her var det utrolig vakkert...
Vi fikk oss en ekstra bonus her ute på West Point: På et skilt stod det at Knølhvaler pleier å passere her i denne årstiden, og hvis man er heldig, kan man se dem sprute opp vann og hoppe i vannflaten. Så heldige er neppe vi, tenkte jeg. Men så begynte Hans Egil å le ved siden av meg. Og sannelig, langt der ute så vi en Knølhval som sprutet opp vann og hoppet i vannflaten (selv om vi selvsagt ikke klarte å ta bilde av dette)...
En annen obligatorisk severdighet som må besøkes her på Rottnest, er selvsagt Quokkaen (skjønt, man trenger ikke å oppsøke dem, de er å finne overalt)...
Som fortalt tidligere på bloggen, så er disse rottelignende mini-kenguruene kun å finne her på denne lille øya...
Ellers er Rottnest Island kjent for flotte korallrev og dermed utmerkede snorkle-forhold. Dette måtte vi selvsagt prøve ut. Men siden det er vinter her for tiden, er vannet ikke fullt så varmt som oppe i tropiske Darwin på nordkysten, der vi koste oss ved avslutningen av Kimberley-turen. Dessuten hadde vi begge glemt å barbere oss før Rottnest-turen, og skjeggstubb og dykkermasker går ikke så godt sammen, maskene både lekker og dugger. Så vi ble ikke så lenge uti...
FREDAG var vi i Fremantle, som er havnebydelen i Perth, og en veldig koselig plass som Jeanette og jeg ofte reiser til. Fullt så koselig er riktignok ikke Frematle prison, som ble nedlagt i 1991 og omgjort til museum. Men spennende er det, med masse historikk knyttet til seg...
Slik så cellene ut i de første årene. Fengselet stod ferdigbygget i 1850, og huset først fangearbeidere som skulle bygge opp infrastrukturen til den første europeiske kolonien som slo seg ned i det området som nå utgjør Perth...
Etter fengselsbesøket drog vi til den kombinerte bryggeri-restauranten Little Creatures, for at Hans Egil skulle få smake på kenguru-kjøtt. Kenguruene er riktignok søte og sjarmerende, men de smaker enda bedre...
Etter lunsjen var det tid for shopping. Dette er jo selvagt ikke akkurat noen typisk manne-ting å gjøre, men noen souvenirer og gaver må jo Hans Egil ha med seg hjem, og Fremantle Markets er det perfekte sted for å sikre seg slike ting...
LØRDAG var dagen da Hans Egil skulle reise hjem. Men siden flyet ikke skulle gå før sen ettermiddag, tok vi en liten tur denne dagen også. Vi kjørte de 20 minuttene nordover til Edith Cowan Universitys Joondalup Campus, der Gunther studerer (vi var innom Jeanettes campus på Churchlands tidligere i uka for å ordne et par ting, så den hadde Hans Egil allerede fått se). Dette er utenfor biblioteket på Joondalup, som er nytt av året...
Hans Egil foran campusens hovedinngangen. Joondalup er hovedbasen til Edith Cowan University, og etter jul kommer også Jeanettes fakultet til å flytte opp hit. Men da er Jeanette selvsagt ferdig med studiene, og vi er trygt tilbake i gamlelandet...
Etter Joondalup-besøket kjørte vi ut til flyplassen, og Hans Egils fly lettet fra Perth klokken 16.30 lørdag 14. juli. Han skulle hjem til hyttetur, Korsvei og Tråkk sommertur, mens jeg skulle sitte 2 uker alene i Perth og vente på de to jentene mine som koser seg hjemme i Norge. Nå er ventetiden min snart slutt, på fredag morgen norsk tid går flyet med Sunniva og Jeanette i fra Stavanger, og de lander i Perth lørdag klokken 14.35 Perth-tid. Gjett om jeg gleder meg! På søndag kommer neste bloggpost, en oppsummering av Jeanette og Sunniva sine opplevelser i løpet av 5 uker hjemme i Stavanger.

NORD-AUSTRALIA: THE KIMBERLEY del 3

Vi er kommet til tredje og siste del av føljetongen om Hans Egil og Gunther sin tur fra Broome til Darwin gjennom The Kimberley. Og som de som har fulgt med i timen husker fra forrige gang, var vi kommet til Bungle Bungles, og innledet dag 7 på turen med en helikoptertur over disse eventyrlige fjellformasjonene...
Turen kostet sine småpene 185 dollar for 18 minutters morro, da snakker vi 900 kroner. Jeg telte veldig lenge på knappene, man er da på studielån for tiden. Men det fikk heller stå sin prøve. Jeg bestemte meg for å kjøpe noe fint (og dyrt) til Jeanette i Darwin for å glatte over...
For å si det mildt: Det var verdt hver eneste krone. Det er stas å fly helikopter, Hans Egil debuterer, Gunther har gjort det en gang før, i militæret i Bardufoss, men det var ingenting sammenlignet med dette. For eksempel var det ikke dører i dette helikopteret, så sikten og kicket var maksimalt...
Og det var ikke småtteri vi fikk utsikt over heller...
Det er lett å være tøff og modig som helikopterpassasjer når piloten kan fortelle at han har 10 år som helikopterflyver i militæret bak seg før han begynte med disse guide-flyvningene...
Aboriginerne har kjent til og brukt dette området i lange tider, men europeerne oppdaget det ikke før midten av 80-tallet. Siden har Bungle Bungles vært sett på som et av Australias mest særegne landemerker...

To aboriginerstammer har forvaltet dette området gjennom tusener av år, Djaru-stammen og Kija-stammen. Etter at det ble en nasjonalpark i 1987 driver de to stammene parken sammen med de australske myndighetene...
Jeg angret ikke et sekund på at jeg valgte å gjøre helikopterturen, selv om den kostet grisepenger. Dette var gildt...
Å henge ut av døråpningen (som sagt, det var ingen dører i helikopteret) når vi svingte, med bare sikkerhetsbeltet som holdepunkt, og se rett ned på Bungles, det var bare så sjefs...
Trygt nede på bakken igjen, og klare for en tur mellom de fjellformasjonene vi nettop har beundret ovenfra. Guiden/bussjåføren Ryan forteller litt om Bungles før vi gir oss i vei...
Aboriginernes navn på dette området er Purnululu. Bungle Bungles er enten en misforståelse av uttalen av dette navnet, eller en fordreining av navnet på en spesiell type gress som vokser i dette området, bundle bundle...
Vi tuslet kanskje en time innover i området...

Foran går Jesse og Richie fra den australske familien. Legg merke til gitaren som Richie drasser på...
Formasjonene reiser seg overalt rundt oss...
Fremme ved utsiktspunktet, der vi får panoramautsikt til mange av bungles-formasjonene...
Fra utsiktspunktet gikk turen videre til Cathedral Gorge. Hvorfor denne gorgen har fått dette navnet, sier seg vel selv...

Gorgen er som et naturlig amfiteater, eller en mektig katedral skåret ut av Skaperen selv...
Akustikken her inne er helt spesiell, og det er her gitaren som Richie drasset med seg kommer inn i bildet. Beck synger egenkomponerte sanger, og vakre sanger blir enda bedre i slike lydomgivelser. Søsteren Jesse tar sangen opp på iPod, og vi venter i spenning på plata Rebecca Martin Live at the Bungles...
Ingen tvil, Bungle Bungles var det store høydepunktet på Kimberley-turen...
Veien ut fra Purnululu nasjonalpark var selvsagt like humpete som veien inn, og nok en gang måtte vi passere denne dype elven. Men ikke før yngstemann på bussen hadde spydd nok en gang. At ikke foreldrene lærte av turen innover da han også spydde (se del 2 i føljetongen), og lot ham sitte fremme i bussen denne gangen. Amerikanere...
Vi kjørte tilbake til Kununurra, byen helt øst i the Kimberley der vi allerede hadde hatt to overnattinger tidligere på reisen. Her tok vi farvel med mange av våre medpassasjerer, som skulle videre til andre reisemål. Det var trist, for det var veldig mange kjekke folk. Nå gikk vi fra å være en gruppe på 17, til å være 4 stykker, Bill fra Sydney, guiden Ryan, Hans Egil og meg...
Men vi lå ikke på latsiden når det gjaldt nye opplevelser. Som jeg fortalte i del 2 av føljetongen, så finnes det ferskvannskrokodiller i innsjøen som ligger like ved campingplassen i Kununurra. Om kvelden, hvis vi går og lyser etter dem, kan vi se øynene deres lyse rødt i gjenskinnet av lommelyktene. Dette fungerte bra, vi så flere lysende øyne ute i den mørklagte innsjøen. Men ikke nok med det, to ganger spratt krokodiller ut i vannet bare et par meter fra der vi kom gående langs vannkanten...
Dag 8 forlater vi Kununurra for siste gang, og setter kursen østover for en dag med mye busskjøring. Men vi tar oss selvsagt tid til noen severigheter i dag også. Lake Argyle er Australias nest største kunstige innsjø, med en overflate på 1000 kvadratkilometer, og den rommer 10.730.000 megaliter vann (aner ikke hvor mye en megaliter er, men det høres mye ut). Den 98 meter høye demningen som forårsaker innsjøen, stod ferdig i 1972...
Vi stoppet også ved et sted der vi kunne gå inn i en liten hule og finne noen gamle aboriginske fjellvegg-malerier, blant annet denne krokodillen...
Som sagt, det ble mye kjøring denne dagen, og vi passerte statsgrensen mellom Western Australia og Northern Territories, min tredje australske stat...

Vel fremme ved kveldens campingplass i Katherine, Northern Territories. Her fikk vi besøk mens vi forberedte middagen. Skippy ville også ha en matbit...

Dag 9, siste dag av bussturen. Nå har vi også tatt farvel med Bill, og det er kun Hans Egil og jeg som blir med Ryan helt opp til Darwin. Vi begynner dagen med en båttur gjennom Katherine Gorge, som var vakker og fascinerende, men problemet var at etter Bungles skulle det mye til å imponere oss. Det er visstnok krokodiller i vannet og langs breddene også her, men vi så ingen...
Litt heftigere er det kanskje at det også finnes ferskvannskrokodiller i dette vannet, Edith Falls, der vi som er så tøffe og modige tok oss et bad, et deilig avbrekk i den lange turen nordover mot Darwin...
Vi tok med oss en siste liten bonus-severdighet før vi kom til Darwin. En sak som ikke stod på det offisielle programmet, men som selvsagt var pensum for oss. På en pub i det lille tettstedet Adelaide River litt sør for Darwin, finner vi en utstoppet okse ved navn Charlie the Buffalo. "Men, er det ikke...?" tenker du sikkert nå. Og ganske riktig: Dette er ingen ringere enn oksen vi alle husker fra Crocodille Dundee. Charlie ble født i 1970, og døde for 7 år siden. Men før det, rakk han også å spille i Crocodille Dundee II...
Etter til sammen 3000 kilometers kjøring i løpet av 9 dager, er vi vel fremme i Darwin, den største byen på Australias nordkyst, hovedstaden i Northern Territories. Byen er på størrelse med Stavanger, noe som vel forteller oss at nordkysten ikke er den mest befolkede delen av landet. Uansett, vi feiret en vel gjennomført tur med en sjømat-buffet på en restaurant som Ryan anbefalte...
Ryan er en slugger på sjømat. Det er ikke jeg. Men som den åpne og nysgjerrige personen jeg er, prøvde jeg meg på noe slimete greier i et skjell, musling heter det vel kanskje. Har aldri smakt det før. Skal aldri smake det igjen heller, det kan jeg love...
Vi hadde en dag i Darwin før vi vendte nasen hjemover, vi gjorde litt forskjellig denne fredagen, blant annet noen timer på stranden. Her har vi en som har sett litt for mye på Baywatch...
Noen timer senere var vi tilbake på stranda, og da var det fjære. Forskjellen var enorm...
Dermed er vi kommet til veis ende i fortellingen om reisen i nord-Australia. Vi kom tilbake til Perth for to uker siden, og Hans Egil reiste hjem til Norge for en uke siden. Den siste uka han var her, fortsatte vi å oppsøke spennende og vakre steder i Perth og omegn (for eksempel Pinnacles, se bildet nedenfor), og disse opplevelsene skal det fortelles om i en bloggpost som kommer en gang i løpet av neste uke. Heng på!