(Første del av denne føljetongen finnes lenger nede på bloggen.) I El Questro, der vi campet den fjerde natten, er det fine turområder rundt camping-området, og en gjeng fra bussen vår bestemte oss for å gå en tur til Champagne Springs…
Vi gikk langs en elv med det oppbyggelige navnet Pentecost Creek (pinseelva)…
Vi rakk ikke å gå helt inn til Champagne Springs denne ettermiddagen, for da ville det bli mørkt før vi var tilbake i leiren. Og det å traske rundt i mørket uten lommelykter i denne bushen er ikke å anbefale. Derfor stoppet vi da vi var halvveis, og tok dette gigant-treet nærmere i øyensyn…
Vi rakk tilbake før det ble mørkt, men det var bare så vidt. Solen sniker seg ned mellom trærne, man trenger ikke være ved en strand i vest-Australia for å nyte en vakker solnedgang…
Et nytt deilig kveldsmåltid ble forberedt over leirbålet…
…før vi tilbrakte lørdagskvelden på puben i El Questro, ”The Swinging Arm Bar”. Her var det skikkelig hillbilly-underholdning, med lassokasting, gode bush-røverhistorier, og sanger med VELDIG lokal humor i tekstene. Denne karen sang om The Swinging Arm Bar i vers etter vers, og teksten gjorde narr av alle de lokale heltene, som selvsagt var til stede på puben denne kvelden. Siden denne karen garantert synger denne sangen hver eneste lørdags kveld, hadde noen av de lokale forberedt sine egne vers til sangen, som de forlangte å få fremføre. Karen på bildet måtte pent akkompagnere dem på gitar, mens de lokale heltene sang et vers som gjorde narr av ham. Etterpå klimpret gitaristen videre mens han sa ”vær stille, jeg må tenke!”, og så flesket han til med et nytt og helt spontant oppdiktet vers, som gav de lokale heltene svar på tiltale. Lokal humor, som sagt, men gøy var det lell…
Den femte dagen var det tid for et nytt høydepunkt på turen, utrolig vakre Emma Gorge…
Her badet vi i vannet som ikke var spesielt varmt i det hele tatt. De andre trodde vi nordmennene ville tåle denne vanntemperaturen utmerket, men vi er nok ikke så tøffe som vi liker å late som. Uansett, vi måtte bort til fossen som sees i bakgrunnen, og svømme under den. Det var absolutt ikke behagelig, for vannet har falt 65 meter før det finner veien til hodene våre, og da har det fått stor fart. Så vi holdt oss ikke under der lenger enn nødvendig…
Da var det adskillig mer behagelig på denne fjellhyllen i Emma Gorge, der varmt kildevann rant nedover. Bak Hans Egil og Gunther sitter datter Beck og far Paul fra Melbourne-familien, og foran to amerikanske gutter fra en familie som også gjorde denne turen sammen, Daniel og John. (Hans Egil og jeg, som er selvoppnevnte eksperter på området, var overbevist om at begge de to amerikanske guttene var på sjekker`n etter Beck)…
På veien ned fra Emma Gorge fant vi flere fristende vannhull, men kulden fra Emma motiverte oss ikke til å hoppe uti igjen. Det hjelper ikke at Nord-Australia ligger i den tropiske sonen, vinter er vinter…
Så er det tid for en skikkelig røverhistorie, fra Ivanhoe Crossing. En ”bro” over en elv, der bilene må kjøre gjennom vann, men ikke i dag, veien var stengt…
(Mor: ikke les dette.) Siden det stod folk der ute og fisket, så tenkte unge lovende herr Theiss at en liten tusle-tur ut på denne ”broen” neppe kunne skade (med ryggen til på bildet)…
Etter hvert begynte det å bli dypt, strømmen ble sterkere, underlaget glattere, og faren for å skli utfor her begynte å bli overhengende…
Når jeg innså dette, og guiden vår på land begynte å plystre og hoie og vinke til meg og den andre tullingen (ikke Hans Egil) som hadde gått utover, kom jeg meg kjapt på land. Det var først da jeg så dette skiltet…
Jeanette hjemme i Norge kommer nok ikke til å bli så blid når hun leser dette, for hun har nemlig sett saltvannskrokodiller på nært hold i Broome, på den forrige oppdagelsesferden i Nord-Australia. De er litt annerledes enn ferskvannskrokodillene som vi hilste på i første bloggpost i Kimberley-føljetongen. Dette bildet er fra krokodilleparken i Broome, en saltvannskrokodille i fri utfoldelse (jeg traff altså ikke på en slik røver i Ivanhoe Crossing, men de holder tydeligvis til i denne elven)…
Etter Ivanhoe Crossing tok vi inn på campingplassen i Kununurra, helt øst i The Kimberley, like ved en nydelig liten innsjø. Her er det (selvsagt) også masse krokodiller, men heldigvis for denne gjengen er det bare de søte små ferskvannskrokodillene som holder til her (så vidt man vet)…
Dag 6 gjorde vi unna en lang busstur sydover, de siste to timene på en ekstremt humpete landevei med dype elver som måtte krysses (yngstemann på turen spydde selvsagt underveis, og gjentok bedriften da vi kjørte tilbake samme vei dagen etter). Til slutt kom vi frem til neste natts leirplass, langt ute i bushen i Purnululu National Park…
Etter å ha satt opp teltene og spist lunsj, var vi klare for vårt første møte med The Bungle Bungles, som må være noe av det mest fantastiske og vakre Australia har å by på…
Denne ettermiddagen skulle vi gjøre en tur til fots mellom noen av de vakre fjellformasjonene…
Echidna Chasm heter denne kløften, skåret ut av vann gjennom tusener av år…
Veggene går på det høyeste 200 meter opp fra bunnen til Bungles-toppene…
Kløften går ca 500 meter innover, før den slutter her. Ikke noen tur for dem som sliter med klaustrofobi, men vi er jo så tøffe så (tusler rundt i saltvannskrokodille-elver og greier)…
Godt med en pust i bakken innerst i Echidna Chasm. Hans Egil står sammen med det engelske ekteparet Rob og Sue, og foran sitter faren i Melbourne-familien, Paul (veldig hyggelige folk dette, en fryd å være på tur sammen med, vi var virkelig heldige med reisefølget)…
På veien ut fant to av avkommene til Paul ut at de måtte prøve litt spider-walk langs fjellveggene…
På veien tilbake til bussen fant vi dette redet. Det er bygget av en hann-Bowerbird (spør meg ikke hva det er på norsk…), og fargerikt pyntet for å tiltrekke seg hunn-Bowerbirds. Når han har fått en dame inn for å se på frimerkesamlingen, er det tid for parring. Mange tips å hente her for våre single mannlige lesere. En fargerik, velpyntet kåk er tingen…
Da bussen kjørte tilbake til leiren, traff vi på en dingo, det australske hundelignende dyret, som jeg for første gang fikk se i frihet. Skral og tynn ser den ut, stakkars…
Vi kjørte også opp til et utsiktspunkt denne ettermiddagen, for å få maksimal utsikt til solnedgangen, og det helt spesielle lyset som da faller på fjellene i Purnululu…
Om kvelden var det igjen tid for deilig kveldsmat forberedt over leirbålet. Av alle de finfine kveldene vi hadde i The Kimberley, var denne kvelden i Purnululu den beste. En helt fantastisk stjernehimmel (for en gangs skyld holdt månen seg borte til lenge etter at det ble mørkt, og da får som kjent stjernene optimale forhold), etterfulgt av ”skrekkens time”, spøkelseshistorier rundt leirbålet. Jeg trodde jeg var spøkelseshistorie-kongen, og skulle skremme de andre med mine velprøvde historier, hadde jeg tenkt. Jo da, de ble passe dystre av mine beretninger. Men virkelig skummelt ble det først da australierne fortalte sine (ofte selvopplevde) spøkelseshistorier. Det var nifse saker. Jeg bøyer meg i støvet. I Australia er til og med spøkelsene farligere enn hjemme i Furet Værbitt…
Det var alt i denne omgang. Neste helg kommer del 3 i føljetongen om reisen i The Kimberley. Vi skal da blant annet fortsette å dvele ved Bungle Bungles, blant annet fra luften, når det skal fortelles om vår eventyrlige helikoptertur. Følg med!
(Første del av denne føljetongen finnes lenger nede på bloggen.) I El Questro, der vi campet den fjerde natten, er det fine turområder rundt camping-området, og en gjeng fra bussen vår bestemte oss for å gå en tur til Champagne Springs… 
Vi gikk langs en elv med det oppbyggelige navnet Pentecost Creek (pinseelva)…
Vi rakk ikke å gå helt inn til Champagne Springs denne ettermiddagen, for da ville det bli mørkt før vi var tilbake i leiren. Og det å traske rundt i mørket uten lommelykter i denne bushen er ikke å anbefale. Derfor stoppet vi da vi var halvveis, og tok dette gigant-treet nærmere i øyensyn…
Vi rakk tilbake før det ble mørkt, men det var bare så vidt. Solen sniker seg ned mellom trærne, man trenger ikke være ved en strand i vest-Australia for å nyte en vakker solnedgang…
Et nytt deilig kveldsmåltid ble forberedt over leirbålet…
…før vi tilbrakte lørdagskvelden på puben i El Questro, ”The Swinging Arm Bar”. Her var det skikkelig hillbilly-underholdning, med lassokasting, gode bush-røverhistorier, og sanger med VELDIG lokal humor i tekstene. Denne karen sang om The Swinging Arm Bar i vers etter vers, og teksten gjorde narr av alle de lokale heltene, som selvsagt var til stede på puben denne kvelden. Siden denne karen garantert synger denne sangen hver eneste lørdags kveld, hadde noen av de lokale forberedt sine egne vers til sangen, som de forlangte å få fremføre. Karen på bildet måtte pent akkompagnere dem på gitar, mens de lokale heltene sang et vers som gjorde narr av ham. Etterpå klimpret gitaristen videre mens han sa ”vær stille, jeg må tenke!”, og så flesket han til med et nytt og helt spontant oppdiktet vers, som gav de lokale heltene svar på tiltale. Lokal humor, som sagt, men gøy var det lell… 
Den femte dagen var det tid for et nytt høydepunkt på turen, utrolig vakre Emma Gorge…
Her badet vi i vannet som ikke var spesielt varmt i det hele tatt. De andre trodde vi nordmennene ville tåle denne vanntemperaturen utmerket, men vi er nok ikke så tøffe som vi liker å late som. Uansett, vi måtte bort til fossen som sees i bakgrunnen, og svømme under den. Det var absolutt ikke behagelig, for vannet har falt 65 meter før det finner veien til hodene våre, og da har det fått stor fart. Så vi holdt oss ikke under der lenger enn nødvendig…
Da var det adskillig mer behagelig på denne fjellhyllen i Emma Gorge, der varmt kildevann rant nedover. Bak Hans Egil og Gunther sitter datter Beck og far Paul fra Melbourne-familien, og foran to amerikanske gutter fra en familie som også gjorde denne turen sammen, Daniel og John. (Hans Egil og jeg, som er selvoppnevnte eksperter på området, var overbevist om at begge de to amerikanske guttene var på sjekker`n etter Beck)…
På veien ned fra Emma Gorge fant vi flere fristende vannhull, men kulden fra Emma motiverte oss ikke til å hoppe uti igjen. Det hjelper ikke at Nord-Australia ligger i den tropiske sonen, vinter er vinter…
Så er det tid for en skikkelig røverhistorie, fra Ivanhoe Crossing. En ”bro” over en elv, der bilene må kjøre gjennom vann, men ikke i dag, veien var stengt…
(Mor: ikke les dette.) Siden det stod folk der ute og fisket, så tenkte unge lovende herr Theiss at en liten tusle-tur ut på denne ”broen” neppe kunne skade (med ryggen til på bildet)…
Etter hvert begynte det å bli dypt, strømmen ble sterkere, underlaget glattere, og faren for å skli utfor her begynte å bli overhengende…
Når jeg innså dette, og guiden vår på land begynte å plystre og hoie og vinke til meg og den andre tullingen (ikke Hans Egil) som hadde gått utover, kom jeg meg kjapt på land. Det var først da jeg så dette skiltet…
Jeanette hjemme i Norge kommer nok ikke til å bli så blid når hun leser dette, for hun har nemlig sett saltvannskrokodiller på nært hold i Broome, på den forrige oppdagelsesferden i Nord-Australia. De er litt annerledes enn ferskvannskrokodillene som vi hilste på i første bloggpost i Kimberley-føljetongen. Dette bildet er fra krokodilleparken i Broome, en saltvannskrokodille i fri utfoldelse (jeg traff altså ikke på en slik røver i Ivanhoe Crossing, men de holder tydeligvis til i denne elven)…
Etter Ivanhoe Crossing tok vi inn på campingplassen i Kununurra, helt øst i The Kimberley, like ved en nydelig liten innsjø. Her er det (selvsagt) også masse krokodiller, men heldigvis for denne gjengen er det bare de søte små ferskvannskrokodillene som holder til her (så vidt man vet)…
Dag 6 gjorde vi unna en lang busstur sydover, de siste to timene på en ekstremt humpete landevei med dype elver som måtte krysses (yngstemann på turen spydde selvsagt underveis, og gjentok bedriften da vi kjørte tilbake samme vei dagen etter). Til slutt kom vi frem til neste natts leirplass, langt ute i bushen i Purnululu National Park…
Etter å ha satt opp teltene og spist lunsj, var vi klare for vårt første møte med The Bungle Bungles, som må være noe av det mest fantastiske og vakre Australia har å by på…
Denne ettermiddagen skulle vi gjøre en tur til fots mellom noen av de vakre fjellformasjonene…
Echidna Chasm heter denne kløften, skåret ut av vann gjennom tusener av år…
Veggene går på det høyeste 200 meter opp fra bunnen til Bungles-toppene…
Kløften går ca 500 meter innover, før den slutter her. Ikke noen tur for dem som sliter med klaustrofobi, men vi er jo så tøffe så (tusler rundt i saltvannskrokodille-elver og greier)…
Godt med en pust i bakken innerst i Echidna Chasm. Hans Egil står sammen med det engelske ekteparet Rob og Sue, og foran sitter faren i Melbourne-familien, Paul (veldig hyggelige folk dette, en fryd å være på tur sammen med, vi var virkelig heldige med reisefølget)…
På veien ut fant to av avkommene til Paul ut at de måtte prøve litt spider-walk langs fjellveggene… 
På veien tilbake til bussen fant vi dette redet. Det er bygget av en hann-Bowerbird (spør meg ikke hva det er på norsk…), og fargerikt pyntet for å tiltrekke seg hunn-Bowerbirds. Når han har fått en dame inn for å se på frimerkesamlingen, er det tid for parring. Mange tips å hente her for våre single mannlige lesere. En fargerik, velpyntet kåk er tingen…
Da bussen kjørte tilbake til leiren, traff vi på en dingo, det australske hundelignende dyret, som jeg for første gang fikk se i frihet. Skral og tynn ser den ut, stakkars…
Vi kjørte også opp til et utsiktspunkt denne ettermiddagen, for å få maksimal utsikt til solnedgangen, og det helt spesielle lyset som da faller på fjellene i Purnululu…
Om kvelden var det igjen tid for deilig kveldsmat forberedt over leirbålet. Av alle de finfine kveldene vi hadde i The Kimberley, var denne kvelden i Purnululu den beste. En helt fantastisk stjernehimmel (for en gangs skyld holdt månen seg borte til lenge etter at det ble mørkt, og da får som kjent stjernene optimale forhold), etterfulgt av ”skrekkens time”, spøkelseshistorier rundt leirbålet. Jeg trodde jeg var spøkelseshistorie-kongen, og skulle skremme de andre med mine velprøvde historier, hadde jeg tenkt. Jo da, de ble passe dystre av mine beretninger. Men virkelig skummelt ble det først da australierne fortalte sine (ofte selvopplevde) spøkelseshistorier. Det var nifse saker. Jeg bøyer meg i støvet. I Australia er til og med spøkelsene farligere enn hjemme i Furet Værbitt… 
Det var alt i denne omgang. Neste helg kommer del 3 i føljetongen om reisen i The Kimberley. Vi skal da blant annet fortsette å dvele ved Bungle Bungles, blant annet fra luften, når det skal fortelles om vår eventyrlige helikoptertur. Følg med!
