Jesus klarer på en eller annen merkelig måte å være både 100% Gud og 100% prosent menneske på èn gang. Det kunne vært spennende å gjort en spørreundersøkelse blant nordmenn i kjølevannet av den nyeste statistikken som viser at 2 av 5 nordmenn tror at Jesus døde for våre synder. Det jeg gjerne skulle visst, var hva folk flest synes det er vanskeligst å tro på: At Jesus er Gud, eller at Jesus er menneske. Antagelig er det Jesu guddommelighet som er det vanskeligste for mange. Men paradokset er at det antagelig er Jesu menneskelighet som er mest utfordrende for oss når vi skal ha et personlig forhold til ham. Det er jo fint å ha en Gud å tro på. Og tanken på at Gud selv tok på seg straffen for mine brudd på Hans bud, er jo oppbyggelig til tusen, selv om det er vanskelig for hjernen å fange den tanken. Men hva med Jesu menneskelighet? Når han sier til meg: "Følg meg!" Jesu menneskelighet står i motsetning til umenneskelighet. Og det finnes det plenty av i vår verden. Men enda verre: Det finnes det plenty av i meg. I mine tanker. Mine ord. I mine holdninger og prioriteringer. Barmhjertighet, omsorg, empati, og å elske min neste som meg selv. Det er det Jesus inviterer oss til når han sier "Følg meg!" Gud døde for meg. Tok straffen for min umenneskelighet. Nå kaller han meg til å være som Jesus: 100% menneske. Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Esekiel 36,26.
Fotballkommentar
Liverpool er SKIKKELIG i siget nå. De siste 5 kampene har gitt 5 seire, 21 mål og kun ett baklengs. Det smaker fugl og lukter gull av slike resultater. Plutselig er vi fullt med i både Champions League og Premier League igjen. Jeg har stillet mine spørsmål om Liverpool-manager Rafael Benitez denne sesongen, men nå begynner virkemidlene hans å bære frukt, og da bøyer jeg meg i støvet. Men er det ikke typisk: Akkurat når vi Liverpool-fans kan begynne å nyte sesongen i fulle drag og gå med hevet hode, da får vi nye, og helt annerledes Pool-bekymringer å stri med. Konflikten mellom Rafa og de nye amerikanske eierne har vært den store snakkisen i engelsk fotball i det siste. Og seriøse og vanligvis godt informerte medier antyder at Rafa antagelig kommer til å få sparken. Det vil i såfall være den verste spark-manager- skandalen i engelsk fotballs historie. For da sparkes han ikke for manglende sportslige resultater. Men fordi han ikke hopper nøyaktig når de to amerikanske kaksene sier hopp. Amerikanerne har vist en lederstil og en personalpolitikk i denne saken som ikke ser bra ut i det hele tatt. Så mye oppstyr i mediene, og Rafa rekker ut en hånd for å forsones med eigerne. Fansen marsjerer og markerer støtte til Rafa. At amerikanerne i denne situasjonen ikke tar første fly til England og rydder opp, og dessuten dementerer alle ryktene og gir fansen en konkret tilbakemelding, er respektløst overfor alle som har sitt hjerte i LFC. Jeg begynner å lure om det ikke er en ulykke for vårt elskede Pool å ha fått disse to inn i maktens korridorer på Anfield. Selv om de gir oss nytt stadion, og kjøpekraft til å hente spillere som Torres.
Filmaktuelt
Av og til kan man treffe blinken når man går inn på videosjappa for å hente film til snopekvelden. Men sjelden har jeg hatt en innertier av den sorten jeg opplevde denne helgen, da jeg plukket The Contract ned fra hylla hos video-pusheren. Jeg hadde aldri hørt om filmen, selv om hovedrolleinnehaver Morgan Freeman er et gammelt og godt bekjentskap. Morgan spiller en avansert leiemorder, som omgir seg med et team av hensynsløse og profesjo- nelle medhjelpere, og som har fått en veldig lukrativ kontrakt på en høytstående samfunns- topp som skal elimineres. Men tilfeldighetene vil at Morgan blir plukket opp av det lokale politiet, som skal transportere ham til høyere politi- myndigheter. Morgans medhjelpere blander seg selvsagt inn, men befrielsesprosjektet deres er bare delvis vellykket, Morgan havner i en elv ute i villmarken, og blir plukket opp av en eks-politimann spilt av John Cusack, og hans tenåringssønn, som er på villmarkstur. Det blir en skikkelig katt-og-mus jakt ute i fjellheimen, historien tar stadig nye vendinger og holder en snoptyggende psykologi- student fanget fra begynnelse til slutt. Skikkelig morro, og det er ikke ofte en tilfeldig nedplukket film får terningkast 5 hos denne feinshmeckeren.
I CD-spiller`n:
Før jeg ble kristen som 15-åring, var Iron Maiden mitt store favorittband. Da var de midt i storhetstiden sin, med plater som Piece of Mind og Powerslave. Men da jeg ble kristen, ville jeg distansere meg fra Heavy Metal og alle de tilsyneslatende destruktive tekstene og virkemidlene som Maiden og andre Metal-aktører stod for. Kanskje har jeg mistet noe av min ungdommelige idealisme, for de siste årene har jeg gjenoppdaget gleden ved god tungrock, og Maiden er igjen representert i CD-hylla med noen av platene fra storhetstiden på 80-tallet. I sommer ble jeg også nysgjerrig på hva disse gamle gutta har å by på nå om dagen, så jeg kjøpte deres nyeste plate, A Matter of Life and Death, som kom ut i fjor. Lineupen er den sammen som på 80-tallet, bortsett fra at de har tilføyd en tredje (!) gitarist. Mye av lydbildet er også det samme: Tunge og stadig skiftende riff, raske bassganger, soloer med doble (eller triple?) gitarer, og dystre tekster om død og ødeleggelse, ropt ut i høyt tempo av frontmann Bruce Dickinson. Men platen avslører også en gjeng med middelaldrende heavy-veteraner som reflekterer over meningsløsheten ved krigene som fremdeles pågår, og som undrer seg over forskjellige religiøse spørsmål: He gave his life for us, he fell upon the cross. To die for all of those who never mourn his loss. It wasn`t meant for us to feel the pain again. Tell me why. I tillegg er denne plata mye mer nyansert enn 80-tallsutgivelsene i lydbildet. Rolige partier innleder og avslutter mange av sangene. Og prog-preget går igjen gjennom nesten hele plata og topper seg på avslutningssporet "The Legacy" , som er veldig inspirert av Genesis (!) gamle klassiker "Supper`s Ready". Min konklusjon er at Maiden har gitt ut et nytt mesterverk på sine gamle dager. Og de demonstrerer at Metal kan være noe mye mer hørbart og oppbyggelig enn den idiot-musikken som spys ut av de "moderne" Metal-bandene innenfor Death og Dark-sjangrene.
Født Borkum, Tyskland 1972.
Oppvokst på Tau, Ryfylke.
Far: Michael, mor: Else, søster: Indy, bror: Sean.
Ble Jesus-gutt i mai 1987.
Teologi på Misjonshøgskolen i Stavanger 1991-1997.
Feltprest Heggelia garnison Bardufoss 1998.
Ungdomsprest Gand menighet fra 1999.
Gift med Jeanette 15.juli 2006.
Til Australia for 18 måneder fra august 06 (permisjon fra Gand)
Studerer Psykologi (Graduate Diploma) ved Edith Cowan University i Perth.
Ble far til lille Sunniva 10. januar 2007.
JEANETTE: Deilig jente fra Sjernarøy, Ryfylke, 30 år, bondejente i fordums tid, nå sykepleierstudent. Lidenskapelig fjellgeit og telemarkskjører, kickbokser og bokorm.
Gratulerer med dagen, tante! Gleder meg til å se deg om ikke så lenge:)Stoor klem fra Sunniva, storesøster og Gunther.
No comments:
Post a Comment