EN STOR DAG: SUNNIVAS DÅP

I dag, søndag 11. februar, i en gudstjeneste i St.John Lutheran Church i Perth, har lille Sunniva blitt døpt. Det ble en stor dag for både henne, foreldrene og de to fadderne som hadde anledning til å være med.

Vi visste ikke at det fantes gode lutherske menigheter i Perth, og hadde ikke hørt om St.Johns, før sjømannspresten i Sydney tipset oss, da vi henvendte oss til ham angående dåp for Sunniva. Vi sjekket menighetens nettside, som så lovende ut, og snakket med menighetskontoret. Der ble vi tatt godt imot, og avtalte dåp 11. februar, slik at mormor og Leif (som også er 2 av Sunnivas 6 faddere)skulle få med seg dåpen mens de er her. Presten i menigheten, Geoff Burger, var på besøk hos oss onsdag, for en hyggelig dåpssamtale. Og så var endelig den store dagen kommet. Forberedelsene inkluderte klipping av pappas hår......og pynting og siste bleieskift på Sunniva før avreise...
...dåpskjolen må selvsagt med. Dette er en kjole som Sunnivas søskenbarn Emil og Amalie har brukt, og dessuten et søskenbarn av Emil og Amalie, Lotta...
Vel framme ved kirken fylles tanken opp en siste gang før den store begivenheten...
Kirkebygget var av godt gammeldags merke, og det var masse folk i alle aldre på gudstjenesten...


Vi benket oss helt fremme, som vanlig når man er i dåpsfølget. Det var også en annen jente som skulle døpes i denne gudstjenesten, Catherine Ann...
Jeg må si litt om dette med å komme som helt nye inn i en kirke og en gudstjeneste, for en slik stor anledning. Jeg er prest selv, og har mange ganger vært med og tatt imot dåpsfamilier i Gand kirke hjemme i Sandnes. Mange av disse er kanskje ikke så vant med å være i kirken, og jeg kan tenke meg at en del av dem er ganske så nervøse og spente på hvordan det vil bli. I dag fikk jeg prøve meg i denne rollen selv, og det var en lærerik opplevelse. Det er så viktig at mennesker som kommer som nye inn i en kirke, og særlig hvis det er for en slik spesiell anledning, føler seg trygge og velkommne. Selv satt jeg på nåler i dag, og var ganske så nervøs, til tross for alle mine år som prest. Men i denne menigheten ble vi tatt fantastisk godt imot. Her var det stor varme og romslighet, samtidig som de ikke var redde for å utfordre folk på hva dåpen egentlig handler om. Forbilledlig!


Det som skjedde i dag var ikke småtteri: Gud har tatt imot lille Sunniva som sitt barn. Han sier ja til henne, og tar imot henne med åpne armer. Det som Jesus gjorde på korset er blitt en gave til Sunniva, hun tilhører nå Jesus. Og hun har fått Den Hellige Ånd, som vil gi henne så mye kraft, visdom og kjærlighet som hun vil ta imot. I tillegg er Sunniva gjennom dåpen blitt et medlem av Guds familie, som er menigheten. Og som sagt, St.Johns demonstrerte tydelig hvordan en god menighet tar imot nye mennesker.


En dag blir Sunniva så gammel at hun selv må velge hva hun vil tro på, og om hun fortsatt vil tilhøre Jesus og være en del av menighetens fellesskap. Min bønn og mitt ønske for henne, er at hun frem til den dagen har fått en god ballast av erfaring og kunnskap, slik at hun kan gjøre et godt valg, et valg som er riktig for henne. Her spiller fadderne en viktig rolle. Fadderne til Sunniva er mormor Anne Margrethe, Leif, farmor Else, farfar Michael, tante Silje, og Harald, en god venn av Gunther. Hjertelig takk til alle dere som har sagt ja til å være faddere for lille Sunniva.


En annen ting som gjorde inntrykk på gudstjenesten i dag, var noe som presten Geoff Burger snakket om i prekenen. St.Johns ligger i Perth sentrum, og det innebærer en stor mulighet for at rusbelastede mennesker og kriminelle kan lage problemer i kirkens nærområde. Nå har en stor gruppe av rusbelastede aboriginere begynt å henge rundt kirketomten på kveldstid. Aboriginer-problematikken er blitt kalt "Australias åpne sår". Da europeerne "oppdaget" Australia, behandlet de urbefolkningen, som hadde vært der i 40.000 år før europeerne, på en måte som kan oppsummeres i ett ord: ondskap. Aboriginernes kultur ble fullstendig ødelagt, og mange aboriginere i dag er resignerte, rus-avhengige mennesker, som ofte går på loffen i storbyene. Nå har denne gjengen av aboriginere som holder til rundt kirken, blitt en stor utfordring for menigheten. Men hvordan håndterer en menighet noe sånt? Ved å få politiet til å jage dem bort? Jesus kom med et gledesbudskap til de fattige, de utstøtte, de marginaliserte. Samtidig trenger menigheten et trygt nærmiljø, blant annet for sitt barne- og ungdomsarbeid. I denne spenningen, og med slike dillemmaer, må menigheten prøve å finne ut hva det vil si å følge etter Jesus, og ha ham som forbilde. Kanskje Sunniva også skal få bryne seg på noen slike dillemmaer i sin trosvandring. Jeg håper hun skal bli kjent med en kristendom som ikke bare er for de vellykkede...Her er Sunnivas dåpsattest, eller Baptism Certificate (klikk på bildet for å se detaljene)...

Etter en meget positiv opplevelse i kirken, skulle dåpen feires med en bedre middag på en glimrende restaurant i Wembley, ikke langt fra der vi bor...






Og så er det godt å hvile ut etter en lang dag med mye oppmerksomhet. Det eneste minuset i dag var at vi så inderlig gjerne skulle hatt resten av familiene med oss på denne store dagen...

Vi kunne dessverre ikke ta bilder av selve dåpshandlingen. Ikke fordi det var forbudt, men rett og slett fordi vi alle skulle være fremme ved døpefonten under dåpen. Men etter gudstjenesten kom en kar i menigheten bort og sa at han hadde tatt bilder av dåpshandlingen, som han skulle sende til oss på mail innen noen dager. Enda et eksempel på den fine måten ting gjøres på i denne menigheten. Når bildene er på plass, legger vi dem ut på bloggen.